Æ savne dæ sånn!

Kjære mormor, Johanne Oline Garden!

Det er nå over 7 måneder siden du forlot oss, og i dag ville du fylt 98 år. Jeg har hele tiden gått med tanker om å skrive et minneord til deg, som skulle komme i avisen i dag, men det ble med tanken. Jeg ble liksom aldri ferdig med det, for ordene kom aldri på riktig sted og ble aldri store nok.

”Eg e så kvikk at eg dør vel snart”. 32 timer senere fikk du hvile.
Da mobilen min ringte halv seks, lørdag morgen 19. august 2006, da hadde du akkurat sovnet. På displayet stod det ”Narvik sykehjem”, og jeg visste før jeg sa hallo.

En halv time senere var vi hos deg. Du så så fornøyd ut, og du var så varm og god. Ja, jeg vet du sover godt. Det er bare så endelig, ingen vei tilbake, for det var så mye jeg fortsatt ville ha sagt til og delt med deg.

Når jeg tenker på det nå, så virker det som om alt har hatt riktig timeing, stemmer det mormor? Du var ikke klar før det skjedde, ikke sant? Du viste meg jo det bare noen få timer før. Du viste meg at nå var du klar, men jeg skjønte det ikke da. Jeg burde ha forstått, og det har jeg så innmari dårlig samvittighet for.

Vi var så forberedt på denne dagen, men når dagen kom var det likevel et sjokk. Vi stod der så fattig tilbake. Vi hadde nok forestilt oss det annerledes; at vi skulle være hos deg, men sånn ble det ikke. Jeg tror det var sånn du ville ha det, og det er godt å tenke på.

Den lørdagen, den var så innmari tung skal du vite, men den var også fin oppi alt. Vi var hos deg i mange timer, helt til lyset var brent ned. Vi var med og stelte deg, du var så fin i den grønne kjolen din, og du sov så veldig veldig godt. ”Sånn er livet!” Det sa du så ofte. Ja mormor, sånn er livet, og ditt ble jo veldig langt.

Noen dager senere var det minnestund i Kapellet på sykhuset, og vi fulgte deg ut til bilen som kjørte deg til Storslett. Dagen etter kjørte jeg samme vei. Du var i tankene mine hele veien; her kjørte mormor i går.

Det var så rart å komme til Valan. Været var nydelig, sjøen var speilblank og det var så stille. Egil dro ut for å fiske, og jeg gikk ned på kaia. Der satt jeg veldig lenge og så på fiskene som hoppet rundt kaia.

Så kom dagen da vi skulle følge deg til Skorpa. Det var den siste sommerdagen i august. Solen skinte og det var over 20 varmegrader. Det var tunge steg å gå, men det var også et veldig fint farvel.

Jeg er så glad for at jeg fikk ha min mormor så lenge, og jeg er så stolt over å være ditt barnebarn. Du skjemte oss bort, og vi var så godt vant. De siste årene hadde du mange tøffe runder med sykdom, men uansett hvor syk du var, så reiste du deg igjen og ville leve videre. Mang en lege sa oss at nå var tiden inne, men de tok feil hver eneste gang. Hehe……, du lurte dem alltid, det var du som var sjefen. Du ville ikke gi slipp på livet, du ville stadig følge med videre.

Du var så stolt av oss alle, dine folk. Du fulgte med og hadde kontroll hele veien på hva vi styrte med. De som var langt borte spurte du ofte etter, også gamle venner og kjente. Det var med interesse du spurte og ville ha dagens rapport. Du lo ofte, "en god latter forlenger livet!", du spøkte mye og hadde alltid et eget glimt i øyet. Du var så god.

Ingen kan være som mamma! Og du var min reservemamma. Du var der da jeg ble født, du var der i gleder og sorger, og ikke minst, du var der når jeg selv ble mor; du var mormor, sånn som bare mormor kan være. Du skulle bli oldemor og du strikket de fineste babysokker mens vi ventet. Du gledet deg sånn til Emil skulle komme, du passer nok på han nå. Han har det fint i oldemor sin arm. Da Alexander ble født ble sokkene brukt, de er dyrebare minner. Jeg har aldri hatt oldemor selv, og er så glad for at Alexander fikk ha deg i over 6 år: ”Det skjønne lille oldebarnet mett”.

Uansett om en er gammel eller ung når en dør, vil savnet for de som står tilbake være like stort. Men mormor, det er så godt å vite oppi alt at du endelig har det bare godt. Du sover under blomstene, og det føles riktig for du fikk et langt liv. Og alle de fine og gode minnene, de lever jo videre.

Å være glad i menneskene rundt seg er ufattelig godt, men ja det kan også gjøre veldig vondt. Takk for alt det fine du var for meg, for alle de gode stundene, klemmene og ordene. Takk for at du er min mormor, æ savne dæ sånn!


Edel Kristin
Fredag 23. mars 2007