Tomas Martin Johansen

Tomas Martin Johansen ble født på Nøklan 23.10.1907. Foreldrene var Ellen og Johan Mortensen, og de bodde på "Ytterenden".
Han var den yngste i barneflokken og hadde 4 brødre og 3 søstre der den ene var Inger, som senere ble gift med Karl Karlsen som bosatte seg på Langstrand.

Tekst og foto: Kjell Roar Robertsen

Portrett 1982.

Tomas gikk på skole på Skorpa. Siden han var den yngste var det han som ble værende hjemme for å hjelpe til med fiske og gårdbruk, mens de eldre brødrene dro på vårtorskefisket på Finnmarka. Han var mye plaget med det ene kneet i yngre år, og hadde flere opphold på kysthospitalet der han bl.a. lå med foten i strekk. Etter et fall ned fra et høylass ble problemet så stort at kneet ble operert og stivet av.

Mot slutten av krigen ble familien evakuert først til Stokmarknes og senere til Surnadal. Faren hans vantrivdes veldig sørpå, så etter krigen fikk han og faren bo første vinteren på Prestla, slik at de skulle komme seg nordover så snart som mulig. På Prestla var huset påtent men brannen hadde sluknet av seg selv ganske raskt, så huset var beboelig. Deretter flyttet de tilbake til Nøklan der han bodde frem til 1958. Da gikk flyttelasset til Kviteberg der han bodde en periode sammen med broren og hans familie. Tomas kom til Prestla i 1963. Han drev fiske på fjorden og hjalp til med slåtta om sommeren. Selv om han hadde et stivt kne hadde han ellers en meget god fysikk. Georg og Janna høstet i en årrekke Oscarvollen, og den var det som regel Tomas som slo med ljå. Han brukte som regel ikke mer enn to (lange) dager, og det er det ikke mange som gjør han etter i dag.

I 1972 dro Leif fra Prestla, og da flyttet Tomas til Langstrand der Sigrid bodde enda en vinter. Året etter ble han alene fastboende der.

Vedhogst i 1991.	Ut for å drage kokning i 1986.

Undertegnede husker spesielt en episode. Vi skulle til Reinfjord og levere tørrfisk en gang midt på 70-tallet. Kjeksen var lastet til bristepunktet og fremdriften ble besørget av en 4 hk Johnson. Like før vi kom frem havarerte motoren, så på tilbaketuren måtte vi ta årene fatt. Da vi kom ut av Reinfjorden møtte vi noen skikkelige havdønninger som kom inn fjorden. Den vuggingen førte til at den yngste måtte gå i fremmerskotten å legge seg, sjøsyk og elendig. Tomas måtte ro resten av vegen alene. Da vi etter noen timer kom frem til Valan var "passasjeren" bare glad for å ha overlevd. Tomas nevnte aldri denne episoden senere….

Transport til kaia, Tomas og Timmy 1982.

De neste 21 årene bodde han på Langstrand. Dagene gikk stort sett med til å drage kokning og å sage ved. Det var først di siste årene at vi fikk lov til å hjelpe til med å frakte ved fra skogen, for den jobben skulle han ha selv. Veden ble sagd for hand 1 til 2 timer hver dag, foruten søndag. I tillegg til å være tidsfordriv var også disse aktivitetene med på å holde Tomas i form. I tillegg hadde han også en utrolig god hukommelse, særlig når det gjaldt personer og navn.

Høsten 1993 fyllte han 86 år, og man vurderte det som for risikabelt at han skulle bo alene på Langstrand over vinteren. Etter at han kom til Burfjord der han fikk seg et rom på "Lukas", gikk det fort nedover med han. Det å ta de daglige gjøremål fra en slik "arbeidshest" har aldri vært bra. Han døde 1. pinsedag i 1994..


Tilbake til startsiden, klikk her...