Skolebrakka i Valan

Skolebrakka i Valanhamn kom senhøsten 1946 fra Salangsdalen, hvor den hadde tjent som bolig for tyske soldater under 2. verdenskrig.

Tekst: Rolv Garden

Det ble umiddelbart begynt med oppsetting, men da det var lite med arbeidsfolk i startfasen gikk byggingen sakte. Folk hadde i første omgang nok med å få tak over hodet til seg selv.

Etter en tid ble det murt opp søyler av flate steiner som så skulle fungere som mur for syllstokkene, slik at gulvflakene kunne legges. Det var en mur under hvert hjørne pluss en til midt på hver vegg. Det var således åpent under gulvet, og en kan vel tenke seg hvor dårlig dette var mot kulde og trekk. Veggflakene ble satt sammen kant i kant med et bord over skjøtene. Taket var også av flak som det ble lagt et lag papp opp på. Vinduene var enkle, 8 små glass i hvert fag, og dørene var laget av enkle bord.

Brakka ble innredet med klasserom, kjøkken, spiskammer, rom til husmora, samt 2 rom til lærer og to rom til gutter og piker som bodde på internatet. Det var ca. 10 elever som bodde ved internatet for hver klasse (små- og storskolen), som skiftet hver 14. dag.

I mars 1947 ble så skolen tatt i bruk. Jeg har i ettertid mange ganger tenkt om et slikt provisorium, selv i 1947, var lovlig å starte undervisning i.

Når det blåste sånn passelig dro vi pultene så nært inntil ovnen vi kunne, for det var bare rundt "jernskramlet" det var litt varmt, selv om den sto rødglødende i kroken. Men når sørausten tok skikkelig tak var det bare for læreren å sende elevene hjem.

Det ble samtidig med oppsetting av brakka bygget et utedo. Det fungerte til sitt formål inntil skolen ble nedlagt i 1966. Sommeren 1948 ble det støpt mur rundt hele brakka og den ble også bord kledd. Dermed ble det litt varmere for elevene og alle andre i de senere vintre. Det ble også i 1948 bygget et uthus for ved og koll, inntil da hadde alt brensel ligget under åpen himmel. Husmora, læreren og elevene hadde jobben med å sage, klyve og bære inn veden, det samme
med kolla. Vann ble hentet fra elva, og klærne ble vasket på brett i en stamp. Skyllingen foregikk i det kalde elvevannet.

Lys hadde vi fra petromax og parafinlampe. Provianten ble trukket til internatet på kjelke. Man kan jo tenke seg for et slit det måtte være for husmora. Hun hadde ansvaret for at alt fungerte, og man må jo også beundre disse jentene som hadde denne jobben, noen var ikke fylt 20 år. Har dette gått i dag?

Den første læreren etter krigen var en som het Bjarne Solås. Han kom egentlig til Valan høsten 1944, og hadde således ikke mange ukene i gammelskolen. Bjarne Solås kom fra Fiane, som ligger i nærheten av Arendal. Han var en stor kraftig mann, veldig glad i mat og sterk som en bjørn. Jeg kan huske at han brukte slegga når han kløyv ved, det var så flisene føyk når han slo til mot kubben. Skolen fikk tilsendt skived, men det var ikke det vi i dag forbinder med skived. Det var store kronglete furu stikker som det ikke gikk an å bruke øks på, og det var bare Mr. Solås som hadde muligheter for å klyve disse. Jeg tror noen av disse vedkubbene råtnet opp etter at han reiste, for det var ingen som maktet å klyve dem. Men alle de gode mathistoriene om han har jeg glemt, det eneste jeg husker er at det ble fortalt at ei hel bløtkake gikk ned på høykant til kaffen, og til middag ble 6 tallerkener ertersuppe i minste laget.

Den neste læreren var en som het Egil Einejord fra Evenskjær. Han var her i 3 år, siste året var også hans søster her som husmor på skolen. Han døde først på 60-tallet, bare omkring 40 år gammel.

Den siste som skolte her var Sigrid Johansen fra Alteidet, visstnok sammen med en sørfra som er ukjent for meg.

Til slutt vil jeg oppfordre han Johan på Finnøy å sende inn alle sine gode historier fra da han rodde fiske med "Fram" og "Ida" av Kvænangen, den siste sammens med skipper Olsen med utror fra Skavnak først på 50-tallet.

Tilbake til startsiden, klikk her...