Emil Kristian Garden

Dette er et av bildene pappa fremkalte selv.

05.05.1907 - 12.11.1969

Emil var eldste sønn av Åselie og Salamon Garden som bodde på gården Olaberg i Valanhamn. Han var den eldst av en søskenflokk på sju.

Tekst og foto: Hildur Garden Hansen

Pappa var en vilter lyslugget gutt som tidlig måtte delta i drifta på gården, men når det var skole måtte han stille opp der. Skolen var i tante Johannas hus (der Rolv Garden bor i dag). Hun leide ut storstua og kammerset hvor læreren bodde. Den gang var det bare 5 års skolegang (1914-1919). Det var ikke sånn som i dag, men noen ukers skole på høsten og våren. Enten var det flinke lærere eller så var gutten glup, for tall forstod han seg på, og flink var han også til å skrive.

I 1922 ble Emil konfirmert i Skorpa kirke. Etter at han hadde fått prestehånda på seg, ja, det hette seg at en var da kommet i de voksnes rekker, derfor var det nå naturlig at han fikk mer ansvar og flere plikter på gården. Han deltok også i hjemmefiske med "Nordlandsbåt" og "Sekstring" sammens med sin far og nest eldste bror Selmer. De brukte seil når det var behov for det, men ellers var det bare å sette seg for årene og ro for å komme seg frem.

I 1926 var Emil med sin far på Finnmarka, og og på slutten av 20-tallet var han også der oppe under det store Hemningsberg forliset. Han var med og berget de mange sjøbruddne og plukket også opp de døde. Om denne hendelsen skrev han i Fiskeribladet på 60-tallet.

Fra venstre: Emil Kristian, Selmer og ei rakerjente. Bak ser vi Mikal med Åse, datter til tante Ågot (Garden) Pedersen. Bildet er fra slutten av 30-tallet.

I 1932 kjøpte pappa seg fotoutsyr. Han fremkalte også bildene selv, men nesten alt gikk tapt under krigen.

I 1934 kjøpte pappa Skogheim av sin far. Han betalte kroner 500,-, som var mye penger den gang. Han startet med bureisningsbruk og satte opp ei hytte og en høylae der.

På 30-tallet arbeide han også som bryggeformann i Breivik på Sørøya hos August Krane.

Emil var tidlig ute med å ville noe for bygda. Han var "primus motor" for å få startet opp ungdomslaget Enighet i 1936. Han jobbet også i likningsnemda og reiste rundt i kommunen for kontroll.

Da krigen brøt ut i 1940 reiste han som mannskap på fraktebåten "Slettvoll" av Karlsøy. Da møtte han sin fremtidige kone Johanne. Hun var fra Skorøy. Det ble kjærlighet ved første blikk, og i 1941 giftet de seg. Året etter kom deres første fødte datter til verden.I 1944 kom nummer to, en sønn. Bestefar Salamon var da sterkt merket av hjertesykdom og ble glad for at det ble en gutt for han sa: Nå har dere fått en sønn og han er kommet i mitt sted. Tre uker senere døde bestefar.

Høsten -44 ble det beordret evakuering, og da var det ingen annen utvei enn å forlate sine hjem. Turen gikk i båt først til Tromsø, og de var der under bombingen av Tirpiz. Etter noen uker i Tromsø gikk turen videre til Bøgar på Andøya. Under oppholdet der tok Emil brevkurs i regnskap og bokføring. Da krigen var over i 1945 reiste de til mammas hjemplass Skorøy. På høsten 1945 fikk de sitt tredje barn, ei datter. De ble der over vinteren, men på våren ble hjemlengselen så stor og da gikk turen tilbake til Valan igjen.

I Valan var det satt opp hus av tyske brakker. De fleste som var blitt evakuert var kommet tilbake igjen. Alle var opptimistisk og ville bygge opp bygda. Skolebrakka hadde de også fått satt opp.

Høsten -46 ble det på et møte i Indre Valan bestemt oppstart av Kooperative Innkjøpslaget hvor Emil ble valgt som formann. Han ble bestyrer av butikken. Det første halv året var det butikk i skolebrakka hvor det var utlevering av varer tre ganger i uka. Om våren året etter ble hytta som far hadde på Skogheim fraktet med hest til bygda og statt opp på Blåsenborg (like ved der festteltet stod i 2000). Men stedet var for værhardt, derfor ble hytta igjen flyttet et år senere. Den ble nå satt opp like ved veien bortenfor huset til Egil Johan. Det var nesten ikke en ting en ikke fikk kjøpt på Innkjøpslaget. Utvalget var fra sytråd og undertøy til matvarer og utsøkte frukter, jeg husker ennå druetynnene hvor det var isolert med kork i mellom lagene. Der var utstyr og redskaper og godterier som sukkertøy og karameller var på spann. Det var til og med salg av fyringsolje og bensin, med andre ord dette var en skikkelig landhandel. Det var helt vanlig at etter endt handelstur måtte de inn til ho mor for å få seg en kaffetår, og der vanket det alltid noe godt å bite i.

I 1947 kjøpte Emil seg sjark og drev også hjemmefiske. Den hadda han i ca 4 år. I 1951 kjøpte han seg en helt ny båt sammens med sine brødre. Han drev hjemmefiske om vinteren og laksefiske med kilenot om sommeren. Jeg husker alt arbeidet far hadde med barkingen av nøttene om våren.

Høsten 1950 fikk de sitt fjerde barn, en sønn. Og på våren 1952 så undertegnede dagens lys. Det ble fem barn på mor og far som var helt vanlig den gang.

I 1956-57 bygde far ny driftsbygning og nytt hus til stor glede for hele familien.Etter at nyfjøset var satt opp begynte han med utvidelse av gårdsdriften for melkeproduksjon. Han var den første som begynte å levere melk til Altafjord Meieri. I et par års tid drev han sammen med sin sønn og svigersønn også med frakting av melk til riksveien. Her ble den hentet av en melkebil. Det var den gang fire gårder i Valan som leverte melk til meieriet.

Her sitter Emil og slapper av mens fotografren tar bilder.

Far var samfunnsinteressert og engasjert. Han var kretsformann i skolestyret i en periode. Han satt også som formann (forsorgssjef) i forsorgsvesnet fra midten av 50-tallet til midten av 60-tallet. Da han gikk av var han begynt å plages med hjertet. Jeg husker når pappa reiste bort på møter, da var hanborte fra en halv til en hel uke i slengen. Da syntes vi ungene han hadde vært lenge borte, og når han endelig kom hjem vanket det alltid noe godt. Pappa var en veldig snill og omsorgsfull far. Han hadde "glimt i øyet" og var en pratsommelig kar som likte å omgåes andre mennesker. I ledige stunder som det ikke var så mange av, likte han å slappe av med ei bok.

På 60-tallet satte den store "flytteepedemien" inn til pappas store fortvilelse. Han var en stor Valanpatriot. Hans store drøm var å kunne sette seg i en bil og kjøre til bygda. Han fikk til og med nabobygda Meiland overflytta til Kvænangen for å få sterkere gjennomslagskraft for veisaken.

Emil var selvfølgelig også medlem av Valan Vel. Foreningen sørget for at Valanhamn var den første bygda i Kvænangen kommune som fikk veilys i 1967.

I 1968 tok far kontakt med stortingsreperesentant Martin Buvik angående et folkemøte i Valan. Buvik stilte opp og veiproblematikken ble lagt fram. I 1969 tok han også kontakt med veientrepenør Petter Trollvik. Trollvik var og så på trasseen og ville begynne byggingen bare kommunen stod for garantien. Men dessverre døde pappa så altfor tidlig bare 62 år gammel. Hvem vet om han hadde fått leve?

De siste åerene drev pappa hobbyfiske sammen med sin sønn. Han var da strkt plaget med hjertet, men trivdes med å ha noe å henge fingrene i. Da han den 12. november 1969 omkom på havet var det et stort tap for oss barna, og ikke minst for mamma som mistet en kjær mann gjennom 28 år.



Tilbake til startsiden, klikk her...