Bygdeveg/jordbruksveg
i Valan
år 1938
30-årene var på
alle måter meget vanskelig i hele landet. Sosial nød
rådet. Folket hadde ikke arbeide som ga inntekter
til skikkelig livsgrunnlag. Enkelte familier hadde store
problemer for å få endene til å møtes,
men med gode naboers gavmildhet gikk det bra.
Tekst: Einar Garden (2000)
Året 1936 skjedde noe spesielt.
Landet fikk en ny regjering. En regjering som hadde en moderne,
nytenkende, og ikke minst radikal politikk. Den nye stats-ministeren,
Johan Nygaardsvold, la om til en ny politisk og økonomisk
kurs, som skulle få fart på distriktene i alle
deler av landet. Man kan si det slik at Nygaardsvold åpnet
pengesekken som den borgerlige og aristokratiske politikken
hadde tettet igjen. Inntil da hadde landet nærmest
ligget brakk.
Planlegging for å få
fart på jordbruket, fiske og industri kom i gang,
og resultatene var merkbare alt det første år.
Kommunene ble pålagt oppgaver
på flere områder. En av oppgavene var å
sørge for å få fart på jord-bruket,
bl.a. fremme krav om midler til bygde- jordbruks-veger.
Vegene skulle gi større muligheter for å nå
frem til nydyrkingsarealer.
Dette ga Valanhamn muligheten til
å få bygget bygde/jordbruksveg. Jordstyret i
Kvænangen v/herredsagronomen og ord-føreren
gikk inn for å få planlagt bygde-vegen for Valan
samfunnet. Ansvaret for jordbruksvegene lå hos jordbruks-myndigheten
i kommunene. Folket i Valan var inne i en brytningsperiode
når det gjaldt nybrott og dyrking av jord, og husdyrholdet
var godt i gang. Det var liv og røre på de
fleste gårdene, og nå lå liksom alt til
rette for den stille og fredelige lille bygda. Bygda med
sin innbydende natur; skogkledt med høge åser
og fjell, som hver på sin måte gjør naturen
så tiltrekkende, sommer som vinter, skulle bli tilgodesett
med en vegstump. Det skulle skje noe her. Midler til veg-arbeidet
var avsatt.
Vegtraseen skulle bygges mellom Innerelva og Ytter-elva/Gammelgårdelva.
Slik ble elvene omtalt på navn.
Før man kunne komme i gang
måtte vegbiten stikkes og kostnadsberegnes. I mel-lomtiden
oppstod det et aldri så lite problem idet noen grunneiere
hadde skiftet mening om hvor vegen skulle legges.
Jordbruksmyndighetene og noen grunneiere mente veien skulle
legges ned mot fjæra. Dette med tanke på en
videreføring av vegen mot Præstla og Langstrand.
Jeg har forstått det slik at for å komme i gang
det året, måtte det inngås kompro-miss
med noen av grunneierne. Resultatet ble å legge vegen
der den går i dag. Kanskje hadde noen i tankene å
fremme senere krav om veg til utmarksområd-ene ved
Storlia.
Rykter om dette gikk i nabolaget og oppsitterne på
Præstla og Langstrand var selvsagt skuffet. Vegen
var nå endelig klar for bygging og satt ut på
akkordanbud.
To arbeidslag ble tatt ut for oppdraget.
Håkon Bless - Djupanvik og Julius Dypvik - Kjøllefjord
- Nordstrømmen ble formenn for hvert sitt arbeidslag.
Muligens besto lagene av 8 eller 10 mann.
Arbeidene kom i gang på ettersommeren,
og jeg men-er å huske at hvert lag had-de en akkordlengde
på ca. 400 m. Hvor store summer akkordene innehadde
er jeg usikker på, men jeg tror dagsfortjenestene
lå rundt ca. 3-5 kr. pr dag.
Arbeidsdagen var fra kl. 07.00-kl. 17.00 med to inn-lagte
spisepauser.
Arbeidene den gang ble utelukkende
utført av menneskekraft. Hjelpemidlene var enkle,
som eksempelvis spade, jordøks og trillebår.
Det beste de hadde som hjelpemiddel, var hest og bikkvogn.
Som man skjønner var det ingen lett opp-gave for
de fra før så trøtte og utslitte armer
og rygger. Men folket som jobbet syntes å være
fornøyde og glade. De tenkte nok mest på den
ekstra slanten de kunne tilføre en ellers mager husholdningskasse.
I alle fall; drømmen om en
vegbit gjennom den natur- skjønne bygda hadde fått
sin spede begynnelse i Det
Herrens År 1938.
Tilbake til startsiden, klikk
her... |
