Litt
om Valans historie
Å
gi en fullstendig historisk beskrivelse av alt som har skjedd
i Valan, gjennom hundrer av år, vil føre alt
for langt. Jeg har derfor bare tatt med enkelte hendelser
fra forskjellige år. Det kan derfor være at
noen ikke kjenner igjen alle detaljene slik jeg har gjengitt
dem. Jeg har iallfall prøvd å gjøre
mitt beste for å lage et sammendrag i samsvar med
kildene som er benyttet.
Tekst: Einar Garden (sommeren 2000)
I flere av kildene finner man at
Valan har vært ei bebodd bygd, og med stor aktivitet
innenfor handelsvirksomhet og gjestgiverbevilling . Hva
som lå i å drive gjestgiveri den gang står
det lite om, men en antar at overnatting og matservering
var det vanlige den gang som nå. Den gamle byggestilen
forteller oss at det var små tømmerhus man
brukt for å dekke behovene.
Det har forundret meg noe at det
ikke er påvist skikkelige tufter i Valan, etter all
den omtalte handelsvirk- somheten som har pågått.
Jeg kan ikke minnes noe sted hvor det direkte er påvist
og være tufter etter bygninger.
1600-tallet
På 1600-tallet er det nevnt at flere kjøpmenn,
til forskjellige tider, har drevet forretning, men bare
over korte perioder. Av hvilke årsaker dette har skjedd
er ikke nevnt i noen av kildene. Muligens kan konkurser
vært en årsak til dette, eller at det ikke var
kunder nok for å opprettholde handelsvirksomhet. Av
kildene fremgår at det var gode fiskeforekomster,
slik at det ikke var mangel på råstoff som kunne
være årsaken.
1700-tallet
Som man skjønner ble det drevet handel med vekslende
hell frem mot 1700-tallet.
Skjervøykongen
I det nye århundre ble det langt mer liv over handelsforetakene.
Det ble bl.a. mer ordnede forhold i det Bergens-borgerne
inntok arenaen. De var forretningsvante og visste hvordan
pengene skulle tjenes. De var nøysom og førte
bedre kontroll med det de eide og rådde over. I den
forbindelse møter vi Skjervøy-kongen Christian
Mikkelsen Heggelund. Han var en av de mest fornemme av Bergensborgerne.
Det fortelles at hanved sin død hadde kontrollen
over det meste når det gjaldt handelen i distriktet.
Tomas Arild
For å utøve god kontroll giftet Skjervøykongen
bort sin datter til lensmann Tomas Arild, som drev handel
i Valan.Denne Arild var lensmann i Skjervøy, handelsmann,
fiskekjøper og spritselger i en og samme person.
Dette var altså lovens håndhever, som i tillegg
skulle representere myndighetene for den norske kultur i
Kvænangen. Hvordan dette i praksis fungerte står
det ikke noe om.Kildene forteller at beboerne i Valan kjøpte
sprit av lensmannen, og festen gikk ofte lystig for seg
uten at lovens mann grep inn. Lensmann Arild forlot Valan
da hans kone døde. Det var hun som hadde drevet butikken
mens han selv tok seg av andre saker. Kildene forteller
at Valan og store deler av fjorden nå var uten handel.
Brødrene Staburn
Det gikk likevel ikke så mange årene før
nye overtok. Nevnes må brødrene Staburn som
de første årene bare drev handel sommerstid,
men etterhvert også hele året. Etter noen år
i Valan flyttet de til Kviteberg. Brødrene kom fra
Trondheim og ble i sin samtid kalt for uteliggerne. Antakelig
utfra at de to alltid reiste i åpen båt og lå
under åpen himmel.
Jørgen og Peder Gamst
Nevnes må også onkel og nevø, Jørgen
og Peder Gamst. Jørgen drev handel på Meiland,
mens Peder haddeslått seg til i Jopangvik. Det fortelles
at de var storlig uenige og kom ofte i krangel med hverandre.
Tvisten lå i beskyldninger om salg av sprit og tobakk.
Begge deler var ulovlige salgsvarer den gang. Begge hadde
løpende rettsaker med hverandre, men hvem som til
slutt vant saken er ukjent. Iallfall klarte Jørgen
Gamst å få slått seg til i Valan, slik
han hadde ønsket.
Det sies om Jørgen Gamst at
han var en mann med ambisjoner og meget fremsynt. Dette
viste seg ved hans død, for i Valan hadde han gjort
det meget bra. Det var en anselig formue som hans sønn
arvet og tok med seg til Alteidet, der han opprettet nytt
handelssted. Hvorfor han dro fra Valan går ikke klart
frem av de kilder som er benyttet.
Etter Jørgen Gamsts død
var Valan uten handel i lange perioder. Iallfall var det
bare sporadiske virksomheter med skiftende eiere. Hans nevø
Peder fortsatte trolig sin virksomhet på Sanndnes.
Muligens kan han ha drevet handels-virksomhet i Valan. Han
var iallfall innblandet i et nokså hett kjærlighetsforhold,
men hans skjebne som kjøpmann utenfor Sandnes syns
noe uklart.
1800-tallet
Nå nevnes det ikke om noen handelsvirksomhet i Valan
før rundt 1820. Muligens kunne det ha vært
sporadiske virksomheter, for det fremgår at bosettinga
hadde øket mellom 1770 og 1820 -30.
Brødrene Emmaus
Kildene forteller at brødrene Emmaus, antakelig fra
Indre Kvænangen og av finsk avstamning, etablerte
handel i Valan ca. 1820-25. Også de drev gjestgiveri
ved siden av handel og fiskekjøp. Det fortelles at
brødrene hadde lært seg hjemmebrenning, og
i Valan brente de sprit for illegalt salg. Antakelig benyttet
de dette som en kjærkommen inntekt ved siden av handelen.
Etter noen år i Valan flyttet de til Alteidet, hvor
slekten fortsatt lever. Hvilket år dette skjedde vites
ikke. Foreløpig var det slutt på handels-virkomhet
i Valan.
Småhandel
Hvor folket kjøpte sine varer står det ingenting
om i kildene. Muligens kan det ha vært en form for,
hva man kalte, småhandel som ble drevet for egen regning,
det vil si uten kontroll fra myndighetenes side. Det kan
også nevnes at det muligens i sin tid, etter 1830,
har vært en form for handel på Langstrand. Dette
kan ikke bekreftes. Jeg har forsøkt å gjennomgå
flere kilder, men har ikke funnet dette dokumentert.
Skylddeling
I 1835 finner man at det i Valan er avholdt skylddelingsforretninger.
På Skorpa og Alteidet opprettes nye handelssteder,
som etter hvert antakelig blir benyttet av folket i Valan.
Når det gjelder skylddelingen i Valan står det
i utskriften fra Tromsø Sorenskriverembetet at det
belv avholdt skylddeling for oppsitterne på gården
Valen, og at det ble gitt matr. nr. og bruks. nr. for følgende
eiendommer:
1. Jens Gamst, Indre Valan.
2. Ole Sandstad, Nesset.
3. Mikkel Johannes Gardus, Olaberget.
4. Jon Larsen, antakelig Prestla og Langstrand.
Ingen av de fire herrer kunne verken
lese eller skrive. Underskriften på dokumentene var
gjort med påholden penn. Det samme gjalt for de som
skulle være vitner. Som man skjønner var det
ingen skole i Kvænangen på den tiden.
Mikke Johannes Gardus er slekten
Gardens stamfar. Det er blitt fortalt at han kjøpte
Olaberget i Valan av Madam Lyng for ca 400 riksdaler. Han
hadde opprinnelig tenkt å kjøpe Alteidet, men
det var 200 riksdaler dyrere. Han valgte derfor Valan.
Nye eiere
Opp gjennom årene skjedde det ikke så mye i
Valan. Indre Valan ble overtatt av eiere som bodde på
Skorpa (Gammelgård). Nesset hadde to eiere etter Sandstad.
Det var Peder Andreassen og senere Peder Bless.
Om Peder Bless er det fortalt at han var plaget, eller på
en måte tyrannisert av en finsk/svensk bvorger som
kunne kverve synet, det vil si å gjøre seg
usynlig. Dette skulle ha skjedd over flere somrer. Hvor
vidt dette er sant forteller ikke historiene noe om.
Når det gjalt Olaberget ble
denee eiendommen delt mellom brødrene Mikkel og Johan
Petter.
John Larsens eiendom Prestla og Langsteand
ble antakelig overtatt av brødrene Johannessen i
Jopangvik. Senere, rundt 1915-20, ble Langstrand overtatt
av Johan Johansen, mens Prestla ble overdratt Lars Johannessen.
Han drev en kort tid en liten landhandel der.
Indre Valan, som nå var overtatt
av familien Johansen på Skorpa (Gammelgård)
, ble rundt 1890 delt i to parseller. Den Nordre del, ytterst
mot Valanesset, ble overdratt Peder Pedersen, som var gift
med Johansens datter.
Noen 10 år senere ble den søndre del overdratt
Ludvik Hansen. Han hentet også sin hustru på
samme sted som Peder hadde gjort en del år tidligere.
1900-tallet
Går vi over til 1900-tallet ser vi at nye eiere har
overtatt Nesset, og Olaberget er delt opp i flere parseller.
Valan hadde dermed vokst i innbyggerantall og hus. En nyere
tid stod for døren.
En nyere tid
Flere hadde så smått begynt og dyrke jord og
begynt med husdyrhold. Seil og motorskøyter hadde
også gjort sitt inntog i den lille bygda. Ved sida
av husdyrhold drev man hjemmefiske. Selv om det ikke var
den store velstanden som rådde, hadde folk råd
til mat og klær ved siden av andre nødvendigheter.
Verdenskrigen 1914-18 var nok ikke
merkbar for folket, men etter krigens slutt kom dyrtid som
ga folket knallharde tider.
Fra 1918 fikk bygda anløp av lokalbåten og
poståpneri ble opprettet. Dette ga folket et nytt
håp på flere måter.
Jordbruk og handel
Rundt 1930 begynner det å skje virkelige saker i Valan.
telefonen gjør sitt inntog, og noen år senere
etablerer Einar Johansen landhandel og fiskekjøp.
Skolen var alt kommet til Valan flere år tidligere.
Det ble fart på jordbruket. Nye arealer ble lagt under
plogen. En ny jordbrukslov var vedtatt og bygda fikk noen
hundre meter jordbruksvei. Hjemmefisket var godt og alt
så meget lyst ut for oss alle.
Ny verdenskrig
Før Valan fikk post, telefon og butikk var Skorpa
nærmeste handelssted. Der var også nærmeste
poststed inntil 1918. Tiden med tunge årtak i all
slags vind og vær var glemt, og folket hadde helt
andre ting å tenke på. Nå gjalt det som
aldri før og stå på. Men dessverre, en
ny verdenskrig var i emning og med den falt mye i grus.
Under krigen jobbet man med og få
riksvei rundt Meiland og Valan, men noen stod bak og motarbeidet
en slik tanke.
Som alle andre i Nord-troms og Finnmark
måtte folket i Valan forlate sine hjem høsten
1944. Ved krigens slutt, våren 1945, vendte folket
tilbake til ei øde nedbrent og spøkelsesfull
bygd. Alle begynte likevel å klore seg fast til det
intet som var. Man fikk nå gamle tyskerbrakker og
provisorer ble satt opp. Det gjalt å få seg
et hjem før en ny vinter satte inn.
Gjenreisinga av permanente boliger
og fjøs tok til i 1947, og ved utgangen av 50-tallet
var stort sett all gjenreising over. Selv om folket hadde
fått seg nye boliger gikk det ikke mange årene
før de første forlot bygda, og i løpet
av 60 årene var bygda nesten folatt. Skolen ble nedlagt
og ingen vei kom. Hva skulle man gjøre her da?
Den som holdt ut lengst var Egil
Garden, som til og med bygde et stort fjøs. Han drev
melkeproduksjon og fikk sendt ut melka med "Lokalbåten".
Egil måtte til slutt legge ned jordbruksvirksomheten
av helsemessige grunner.
År 2000
Noen få har klort seg fast i Valan, og er fortsatt
fastboende. Vi må bare ønske dem lykke til.
Hva som skjedde med et veiløst område som Valan
er vi alle vitner til som er her i dag (les Valantreff 2000).
Det er minnene om noe som er borte vi leirer oss om i kveld.
Tilbake til startsiden, klikk
her... |