Litt om Valans historie

Å gi en fullstendig historisk beskrivelse av alt som har skjedd i Valan, gjennom hundrer av år, vil føre alt for langt. Jeg har derfor bare tatt med enkelte hendelser fra forskjellige år. Det kan derfor være at noen ikke kjenner igjen alle detaljene slik jeg har gjengitt dem. Jeg har iallfall prøvd å gjøre mitt beste for å lage et sammendrag i samsvar med kildene som er benyttet.

Tekst: Einar Garden (sommeren 2000)

I flere av kildene finner man at Valan har vært ei bebodd bygd, og med stor aktivitet innenfor handelsvirksomhet og gjestgiverbevilling . Hva som lå i å drive gjestgiveri den gang står det lite om, men en antar at overnatting og matservering var det vanlige den gang som nå. Den gamle byggestilen forteller oss at det var små tømmerhus man brukt for å dekke behovene.

Det har forundret meg noe at det ikke er påvist skikkelige tufter i Valan, etter all den omtalte handelsvirk- somheten som har pågått. Jeg kan ikke minnes noe sted hvor det direkte er påvist og være tufter etter bygninger.

1600-tallet
På 1600-tallet er det nevnt at flere kjøpmenn, til forskjellige tider, har drevet forretning, men bare over korte perioder. Av hvilke årsaker dette har skjedd er ikke nevnt i noen av kildene. Muligens kan konkurser vært en årsak til dette, eller at det ikke var kunder nok for å opprettholde handelsvirksomhet. Av kildene fremgår at det var gode fiskeforekomster, slik at det ikke var mangel på råstoff som kunne være årsaken.

1700-tallet
Som man skjønner ble det drevet handel med vekslende hell frem mot 1700-tallet.

Skjervøykongen
I det nye århundre ble det langt mer liv over handelsforetakene. Det ble bl.a. mer ordnede forhold i det Bergens-borgerne inntok arenaen. De var forretningsvante og visste hvordan pengene skulle tjenes. De var nøysom og førte bedre kontroll med det de eide og rådde over. I den forbindelse møter vi Skjervøy-kongen Christian Mikkelsen Heggelund. Han var en av de mest fornemme av Bergensborgerne. Det fortelles at hanved sin død hadde kontrollen over det meste når det gjaldt handelen i distriktet.

Tomas Arild
For å utøve god kontroll giftet Skjervøykongen bort sin datter til lensmann Tomas Arild, som drev handel i Valan.Denne Arild var lensmann i Skjervøy, handelsmann, fiskekjøper og spritselger i en og samme person. Dette var altså lovens håndhever, som i tillegg skulle representere myndighetene for den norske kultur i Kvænangen. Hvordan dette i praksis fungerte står det ikke noe om.Kildene forteller at beboerne i Valan kjøpte sprit av lensmannen, og festen gikk ofte lystig for seg uten at lovens mann grep inn. Lensmann Arild forlot Valan da hans kone døde. Det var hun som hadde drevet butikken mens han selv tok seg av andre saker. Kildene forteller at Valan og store deler av fjorden nå var uten handel.

Brødrene Staburn
Det gikk likevel ikke så mange årene før nye overtok. Nevnes må brødrene Staburn som de første årene bare drev handel sommerstid, men etterhvert også hele året. Etter noen år i Valan flyttet de til Kviteberg. Brødrene kom fra Trondheim og ble i sin samtid kalt for uteliggerne. Antakelig utfra at de to alltid reiste i åpen båt og lå under åpen himmel.

Jørgen og Peder Gamst
Nevnes må også onkel og nevø, Jørgen og Peder Gamst. Jørgen drev handel på Meiland, mens Peder haddeslått seg til i Jopangvik. Det fortelles at de var storlig uenige og kom ofte i krangel med hverandre. Tvisten lå i beskyldninger om salg av sprit og tobakk. Begge deler var ulovlige salgsvarer den gang. Begge hadde løpende rettsaker med hverandre, men hvem som til slutt vant saken er ukjent. Iallfall klarte Jørgen Gamst å få slått seg til i Valan, slik han hadde ønsket.

Det sies om Jørgen Gamst at han var en mann med ambisjoner og meget fremsynt. Dette viste seg ved hans død, for i Valan hadde han gjort det meget bra. Det var en anselig formue som hans sønn arvet og tok med seg til Alteidet, der han opprettet nytt handelssted. Hvorfor han dro fra Valan går ikke klart frem av de kilder som er benyttet.

Etter Jørgen Gamsts død var Valan uten handel i lange perioder. Iallfall var det bare sporadiske virksomheter med skiftende eiere. Hans nevø Peder fortsatte trolig sin virksomhet på Sanndnes. Muligens kan han ha drevet handels-virksomhet i Valan. Han var iallfall innblandet i et nokså hett kjærlighetsforhold, men hans skjebne som kjøpmann utenfor Sandnes syns noe uklart.

1800-tallet
Nå nevnes det ikke om noen handelsvirksomhet i Valan før rundt 1820. Muligens kunne det ha vært sporadiske virksomheter, for det fremgår at bosettinga hadde øket mellom 1770 og 1820 -30.

Brødrene Emmaus
Kildene forteller at brødrene Emmaus, antakelig fra Indre Kvænangen og av finsk avstamning, etablerte handel i Valan ca. 1820-25. Også de drev gjestgiveri ved siden av handel og fiskekjøp. Det fortelles at brødrene hadde lært seg hjemmebrenning, og i Valan brente de sprit for illegalt salg. Antakelig benyttet de dette som en kjærkommen inntekt ved siden av handelen. Etter noen år i Valan flyttet de til Alteidet, hvor slekten fortsatt lever. Hvilket år dette skjedde vites ikke. Foreløpig var det slutt på handels-virkomhet i Valan.

Småhandel
Hvor folket kjøpte sine varer står det ingenting om i kildene. Muligens kan det ha vært en form for, hva man kalte, småhandel som ble drevet for egen regning, det vil si uten kontroll fra myndighetenes side. Det kan også nevnes at det muligens i sin tid, etter 1830, har vært en form for handel på Langstrand. Dette kan ikke bekreftes. Jeg har forsøkt å gjennomgå flere kilder, men har ikke funnet dette dokumentert.

Skylddeling
I 1835 finner man at det i Valan er avholdt skylddelingsforretninger. På Skorpa og Alteidet opprettes nye handelssteder, som etter hvert antakelig blir benyttet av folket i Valan. Når det gjelder skylddelingen i Valan står det i utskriften fra Tromsø Sorenskriverembetet at det belv avholdt skylddeling for oppsitterne på gården Valen, og at det ble gitt matr. nr. og bruks. nr. for følgende eiendommer:
1. Jens Gamst, Indre Valan.
2. Ole Sandstad, Nesset.
3. Mikkel Johannes Gardus, Olaberget.
4. Jon Larsen, antakelig Prestla og Langstrand.

Ingen av de fire herrer kunne verken lese eller skrive. Underskriften på dokumentene var gjort med påholden penn. Det samme gjalt for de som skulle være vitner. Som man skjønner var det ingen skole i Kvænangen på den tiden.

Mikke Johannes Gardus er slekten Gardens stamfar. Det er blitt fortalt at han kjøpte Olaberget i Valan av Madam Lyng for ca 400 riksdaler. Han hadde opprinnelig tenkt å kjøpe Alteidet, men det var 200 riksdaler dyrere. Han valgte derfor Valan.

Nye eiere
Opp gjennom årene skjedde det ikke så mye i Valan. Indre Valan ble overtatt av eiere som bodde på Skorpa (Gammelgård). Nesset hadde to eiere etter Sandstad. Det var Peder Andreassen og senere Peder Bless.
Om Peder Bless er det fortalt at han var plaget, eller på en måte tyrannisert av en finsk/svensk bvorger som kunne kverve synet, det vil si å gjøre seg usynlig. Dette skulle ha skjedd over flere somrer. Hvor vidt dette er sant forteller ikke historiene noe om.

Når det gjalt Olaberget ble denee eiendommen delt mellom brødrene Mikkel og Johan Petter.

John Larsens eiendom Prestla og Langsteand ble antakelig overtatt av brødrene Johannessen i Jopangvik. Senere, rundt 1915-20, ble Langstrand overtatt av Johan Johansen, mens Prestla ble overdratt Lars Johannessen. Han drev en kort tid en liten landhandel der.

Indre Valan, som nå var overtatt av familien Johansen på Skorpa (Gammelgård) , ble rundt 1890 delt i to parseller. Den Nordre del, ytterst mot Valanesset, ble overdratt Peder Pedersen, som var gift med Johansens datter.
Noen 10 år senere ble den søndre del overdratt Ludvik Hansen. Han hentet også sin hustru på samme sted som Peder hadde gjort en del år tidligere.

1900-tallet
Går vi over til 1900-tallet ser vi at nye eiere har overtatt Nesset, og Olaberget er delt opp i flere parseller. Valan hadde dermed vokst i innbyggerantall og hus. En nyere tid stod for døren.

En nyere tid
Flere hadde så smått begynt og dyrke jord og begynt med husdyrhold. Seil og motorskøyter hadde også gjort sitt inntog i den lille bygda. Ved sida av husdyrhold drev man hjemmefiske. Selv om det ikke var den store velstanden som rådde, hadde folk råd til mat og klær ved siden av andre nødvendigheter.

Verdenskrigen 1914-18 var nok ikke merkbar for folket, men etter krigens slutt kom dyrtid som ga folket knallharde tider.
Fra 1918 fikk bygda anløp av lokalbåten og poståpneri ble opprettet. Dette ga folket et nytt håp på flere måter.

Jordbruk og handel
Rundt 1930 begynner det å skje virkelige saker i Valan. telefonen gjør sitt inntog, og noen år senere etablerer Einar Johansen landhandel og fiskekjøp. Skolen var alt kommet til Valan flere år tidligere. Det ble fart på jordbruket. Nye arealer ble lagt under plogen. En ny jordbrukslov var vedtatt og bygda fikk noen hundre meter jordbruksvei. Hjemmefisket var godt og alt så meget lyst ut for oss alle.

Ny verdenskrig
Før Valan fikk post, telefon og butikk var Skorpa nærmeste handelssted. Der var også nærmeste poststed inntil 1918. Tiden med tunge årtak i all slags vind og vær var glemt, og folket hadde helt andre ting å tenke på. Nå gjalt det som aldri før og stå på. Men dessverre, en ny verdenskrig var i emning og med den falt mye i grus.

Under krigen jobbet man med og få riksvei rundt Meiland og Valan, men noen stod bak og motarbeidet en slik tanke.

Som alle andre i Nord-troms og Finnmark måtte folket i Valan forlate sine hjem høsten 1944. Ved krigens slutt, våren 1945, vendte folket tilbake til ei øde nedbrent og spøkelsesfull bygd. Alle begynte likevel å klore seg fast til det intet som var. Man fikk nå gamle tyskerbrakker og provisorer ble satt opp. Det gjalt å få seg et hjem før en ny vinter satte inn.

Gjenreisinga av permanente boliger og fjøs tok til i 1947, og ved utgangen av 50-tallet var stort sett all gjenreising over. Selv om folket hadde fått seg nye boliger gikk det ikke mange årene før de første forlot bygda, og i løpet av 60 årene var bygda nesten folatt. Skolen ble nedlagt og ingen vei kom. Hva skulle man gjøre her da?

Den som holdt ut lengst var Egil Garden, som til og med bygde et stort fjøs. Han drev melkeproduksjon og fikk sendt ut melka med "Lokalbåten". Egil måtte til slutt legge ned jordbruksvirksomheten av helsemessige grunner.

År 2000
Noen få har klort seg fast i Valan, og er fortsatt fastboende. Vi må bare ønske dem lykke til. Hva som skjedde med et veiløst område som Valan er vi alle vitner til som er her i dag (les Valantreff 2000). Det er minnene om noe som er borte vi leirer oss om i kveld.


Tilbake til startsiden, klikk her...