"Tanker fra et nedlagt småbruk" Artiklene er tidligere omtalt i "Menneske og miljø i Nord-Troms" rundt 1975. Torsdag 14. september 2006 Det er så mangt en kan minnes, tenke og fundere over når en som eldre mann en vårdag går og rusler omkring på et nedlagt bruk. Jeg tar meg en tur på låven. Det første jeg ser er seletøyet til "Blakka". Det ligger borte i ei krå på noen teglstener. Det henger ikke pent på en knagg som den en gang var i bruk. Nei, det er ingenting verdt mer. Av Emil Thomassen Der står bikkvogna med langvogna skyvd innpå. Det er omtrent som de omfavner hverandre og takker for godt samarbeide for tiden de var med. Bakenfor har sleperiva fått plass. Den lener seg mot veggen med tinnene opp. Der står slåmaskinen med rust på fingrene. Den bare står der, har stått slik i flere år. Den kommer nok ikke til å skjære og rikse mer i grønt gras, for "Blakka" som dro den, hun dro til byen og vendte ikke tilbake. Kanskje har jeg møtt henne igjen som en pølsesnabb, ikke godt å kjenne henne igjen i den formen. Hun humra iallefall ikke. Jeg går ut døra, ser utover enga som far og vi som var unge dengang, møysommelig ryddet, grøftet, pløyde, harvet og kjørte på gjødsel. Så sådde vi korn, bygg eller havre, helst bygg. Det som vokste opp slo vi med ljå og hengte på hesje og kalte det for grønnf'or, om det var rette navnet. Året etter sådde vi grasfrø, timoteifrø. Grasfrøet var så lett og smått og vanskelig å se når det ble kastet på jorda, selv om vi hadde gode øyne da. Så delte vi med snorer opp i små teiger, så og så mange hekto på hver teig. Så kjøte vi rulla over så det skulle bli fint og slett, og slett ble det. Noen kroner i bidrag, de kom nok vel med dengang. I dag ligner det lite på eng. Fjors og året før-før-før gamle graset står enkelte steder som miniatyrhauger, og småselja er også begynt å stikke opp. Til neste vår er nok både haugene og seljene blitt større. Den som opplever neste vår. Jeg tar meg en tur bort i stabburet. I et hjørne står det en kasse med forskjellige rariteter i. Jeg leter i kassen, ei bok "Kristoffer Salid, rettleiing i ungdomsarbeide", står det på permen. Ei bok til; "Norske folkeskrifter Olav Duun av Rolv Thesen", og så "Melding til Noregs Ungdomslag, kvinner 9, karar 16, i alt 25". Ungdomslaget ja, det avgikk ved en stille død da ungdommen dro fra bygda, den ene før, den andre etter, ikke mange ble igjen. Jeg leter videre i kassen, ei bibelhistorie, en velbrukt geografi, en naturfag, en gramatikk, noen kladde- og skrivebøker med barnslig skrift. Det er også minner fra en svunnen tid, da barna gikk på skolen, da det var skole i bygda med lærer og pedell, kretsformann og foreldremøter og avslutningsfest. Nå har skolehuset stått ledig i mange år. Bord og stoler, skap og boksamling og skolematriell er ført bort. Det ble for få til at skolen kunne opprettholdes. Så ble det å søke nærmeste naboskole, men den led og samme skjebne, ble nedlagt. Så ble det å fare lengre, til sentrum for å bo på internat for de få som ble igjen. Så går jeg inn på et annet lite rom. På en hylle står den brune brennlakkerte melkebeholderen til separatoren med innmaten oppi. Stativet oppholder seg visstnok på et annet sted. Den var jo et krigsbarn, så låten var jo deretter. Der står kjerna, smørkjerna, som han Kakob laga etter at vi kom hjem fra evakueringa. Han Jakob var en allsidig mann, rene juristen. Han kunne så mangt. Kjerner kunne han lage med en skovl inni og ei stang med ei veiv i den ene enden. Så var det bare å stikke stanga i et hull i den ene enden på kjerna, og gjennom skovlen, og ut på den andre enden. Så var det å gå igang med å sveive, og smør ble det. Men rømme måtte det oppi først. Nå er både han Jakob og handverket hans borte, og det er vel ikke noen som spør etter kjerner mer, i alle fall ikke hjemlaga. Den kjerna ja, den var nærsagt moderne i forhold til den gamle storkjerna som ho mor brukte å kjerne smør med. Det var sannelig ikke lett å kjerne, det har jeg sjøl prøvd. Har jeg hatt den kjerna nå, skulle jeg ha satt den i stua. For slike gamle ting blir til pynt, og kommer i akt og ære når en slipper å slite med dem. Men, dessverre, kjerna har jeg ikke. Den gikk med i den store brannen for omkring tretti år siden. Der på en spiker henger den fine bronsebjella til "Stjerna". Jeg ringer litt med den. Det lyder nærmest høytidelig, nesten som en liten kirkeklokke. Der er også en liten sauebjelle. Jeg ringer med den og. Den er lysere i tonen, sprø, nesten som musikk. Den bjella fant jeg i fjellet, en dag i fjor jeg var på fisketur. Men sauene som før gikk der og beitet saftig fjellgras sammen med sine etterkommere, var ikke å se. De hadde nok gått all kjødets gang. Hvor den bjella var kommet fra, nei, det kunne den ikke fortelle noe om. Kanskje hadde den engang tilhørt grannebygda som nå ligger øde. Alle er flyttet bort til tettsteder, hvor det er liv og røre og kommunikasjon, nærmere handelen, nærmere kirka, nærmere kirkegården. Der henger også melkesilen. Ja liketil siltua henger på spikeren, har hengt der i flere år. Så går jeg ut av rommet. Der står rokken som greide en overvintring under åpen himmel. Den hadde jo fått en liten skavank av den opplevelsen, men ble tatt hand om, rettet opp og limt, skrapt med glass og pusset med sandpapir, malt på nye sorte, røde og blå ringer, oljet og lakket, så den ble bortimot som ny og fin, omtrent som ei ungjente i bunad. Kona har nylig brukt den, spunnet garn på den. Hun kan den kunsten, men hun sitter ikke lengre med ullkarding og slikt. Nei, ulla har vi brukt å sende han Mathias på Harstad. Han karder på maskin. Det var en liten slump ull som var blitt igjen, og resten skulle vi kjøpe hos naboen som er yngre og enda driver - men de skulle ikke ha noe for den "lappen". Nåvel, ja, mange takk, tusen takk, og for godt naboskap. Nei, nå har jeg vært her så lenge at jeg må ta meg en tur bakom veggen. Av gammel vane ser jeg meg litt omkring, men det behøves ikke. Ingen kommer den veien. Naboene som bodde på "den siden" er flyttet for år tilbake. ................................................................. Noen kommentarer til Emil's artikkel; Hesten "Blakka" er nok en omskriving av hestens egentlige navn, "Stella". Stabburet ble egentlig kalt "kåken", en liten grønnmalt bygning, som ble revet på 90-tallet. Tror det ble brukt som bolig en kort periode under/etter gjenoppbyggingen etter krigen. Huset en engelsk/australsk geolog som gjestet Valan på 60-tallet. Emil Thomassen døde i desember 1982, hans kone Jenny i 1985. Kjell Thomassen Asker Tilbake til startsiden...